Home | Introduction | What's Included | Products | More Info | FAQ's

Brente barn skyr ilden - Documents timberland sikkerhet støvler

Brente barn skyr ilden

Jul 23, 2016

Documents

maren-westlie Brente barn skyr ilden Kapittel 1 Bilen lÃ¥ slengt opp ned i elva. Hjulene stakk opp over overflaten. Undersiden av kjøretøyet sto i brann. MÃ¥nen speilet seg i det virvlende vannet og lyste opp silhuetten av en tjue Ã¥r gammel gutt som brøt overflaten. Han gispet luft ned i lungene. Strømmen trakk han nedover til bare hendene var det eneste som bakset hjelpeløst mot vannet. Foten hans støtte mot bunnen, sÃ¥ den andre. Kneet hans smalt inn i en skarp stein og lot seg slepe bortover den grove overflaten mot røttene ved bredden. Gutten karret seg pÃ¥ land og gispet etter luft. HÃ¥ret var vÃ¥tt og hang lik sjøgress over pannen. Beina hans lÃ¥ fortsatt ute i vannet. PÃ¥ den ene bredden sank bakken inn mot en skog. PÃ¥ den andre bredden var det dype spor i skrÃ¥ningen der bilen hadde rast ned fra hovedveien. Autovernet pÃ¥ toppen av skrÃ¥ningen var bøyd til hver sin side. Gutten klamret seg til en trerot. Skoene hans skled over søle, sand og rester etter døde høstblader pÃ¥ elvebunnen. Han trakk seg skjelvende opp av vannet. Kneet blødde og etterlot en mørk stripe i gresset. Han presset ansiktet mot bakken og trakk inn duften av mose og vÃ¥t jord. Det banket smertefullt i leppene. Gutten tørket blod vekk fra haken og sÃ¥ seg over skulderen mot bilvraket. Det var en annen i bilen, men han hadde ikke kommet seg ut. Det oransje lyset sved gutten i øynene. Han lÃ¥ der en stund og bare stirret. Brystet hans pumpet opp og ned, og for hver gang kom det en raspende hvesing. SÃ¥ løftet han blikket oppover mot skrÃ¥ningen. En gruppe mennesker sto i svart silhuett mot lyset fra gatelyktene. En av dem et hode høyere enn de andre. Gutten lÃ¥ helt stille og ba om at mørket ville skjule han, men en av skikkelsene hevet hÃ¥nden sin og pekte. Det gikk en liten rykning igjennom dem alle. SÃ¥ sprang de, alle sammen, som en ulveflokk nedover bakken. Gutten støttet seg opp med armene. En grusom smerte skjøt igjennom beinet hans. Han slepte seg over gresset, grep tak i de lave grenene pÃ¥ et tre og halte seg opp. Han hostet. Føttene ville ikke fÃ¥ støtte pÃ¥ den sleipe bakken under han. Da han omsider kom seg opp, skalv han fra topp til tÃ¥. Han begynte Ã¥ snuble igjennom skogen. Han hikstet etter pusten, med hjertet i halsen. Grener, blader og tornekratt pisket han i ansiktet. Snart var de rundt han pÃ¥ alle kanter. Stille var de, men han kunne se de flakkende lysene fra lommelyktene deres. Til slutt oppga han flukten. Ankelen verket. Hele kroppen hans skalv. Han falt pÃ¥ kne og skjulte ansiktet med hendene. Forfølgerne kunne høre han klynke og jamre seg som en skadet hund. Lysene sveipet over trestammene og glimtet i det vÃ¥te gresset rundt knærne hans. Sakte og skjelvende løftet han hendene og holdt dem i været. HÃ¥ret hans hang i tjafser over skuldrene, og det dryppet kalde drÃ¥per nedover pannen. PÃ¥ overflaten frøs han, pÃ¥ innsiden freste blodet redselsfullt rundt i Ã¥rene. Det brant. "Jeg gjør hva som helst," sa han. Ti tause skikkelser omringet gutten. Bilvraket knakte i elva bortenfor. MÃ¥nelyset kastet striper av hvit tÃ¥ke ned mellom trekronene. En siste person nærmet seg gutten, høy og truende i det svake lyset. Det streifet noe vilt og fremmed i øynene hans. De blusset og skimret, lik stearinlys gjennom et regnvÃ¥tt vindu. Gutten bøyde hodet og prøvde Ã¥ tvinge fram ord mellom leppene sine igjen. Først var det bare en meningsløs stamming. Han blunket. Svelget. Lyset fra en lommelykt skar han i øynene. Bak lyset et sted sto den høye mannen og sÃ¥ ned pÃ¥ han, som en slange rede til Ã¥ sette tennene i byttet. "Jeg kan betale dere. Fattern har masse penger, han – " SÃ¥ fikk han pistolen stukket mot leppene sine. Gutten senket hendene. Blodet som strømmet igjennom kroppen hans, pulserte lett og varmt mot pistolmunningen. Han kunne se den høye mannens ansikt i mørket over seg, og de skimrende, kalde øynene som studerte han nøye. De bar en kraft sÃ¥ sterk at gutten med ett kjente seg helt rolig. Det smalt. En skokk med fugler skvatt opp av søvnen og flakset skrikende mot himmelen. De bakset med hvite vinger over tretoppene og sveipet løvet med fjærene. Elvestrømmen tvang bilvraket over pÃ¥ siden. Det knirket, freste under vannflaten og forsvant ned i dypet. Kapittel 2 Lysene fra nabohusets rødmalte bil sveipet over den regnvÃ¥te hagen. Luften ble fylt med lukten av eksosrøyk og bensin. De tilsølte frontlyktene pÃ¥ bilen svingte ut mot veien og forsvant rundt hjørnet. I et øyeblikk avslørte de et par slitte joggesko som stakk ut fra noen revnede jeans. Robin blÃ¥ste pÃ¥ fingertuppene sine. Hvit røyk danset foran ansiktet hennes. Hun hadde pÃ¥ seg et par hansker, men stoffet dekket bare opp til litt over knokene. Neglene hennes var rammet inn med tynne, blÃ¥lige sirkler, men hun stanset ikke arbeidet sitt. Hun kikket seg vaktsomt over skulderen. Mot naboens vinduer, mot det spøkelsesaktige dukkehuset i hagen. Det lÃ¥ en teddybjørn i det vÃ¥te gresset under de smÃ¥ vinduene. LÃ¥sen pÃ¥ den grønnmalte døren ga ifra seg et lite klikk. Robin gikk inn og slo pÃ¥ lyset i gangen. Det luktet grønnsÃ¥pe og luksuriøse møbler av skinn. Alt var blankpolert og stablet pent pÃ¥ plass i hyller og glasskap. Hun kunne høre den lave brummingen fra oppvaskmaskinen pÃ¥ kjøkkenet, hørte kjøleskapet med den fjonge, innebygde isbitmaskinen dure og klikke. Det bodde et ektepar her som i kveld var invitert ut pÃ¥ et finere middagsmøte for Ã¥ klarere banen. Robin hadde ansvaret for Ã¥ finne en safe i huset hvor det ville ligge en tykk konvolutt av stor verdi for kunden hennes. Hva som lÃ¥ i denne konvolutten var ikke hennes sak. Robin visste bedre enn Ã¥ spørre. Det var viktig at hun var ærlig og til Ã¥ stole pÃ¥. Safen var ikke vanskelig Ã¥ finne. Den sto pent og pyntelig mellom to bokhyller i stua, et lysegrÃ¥tt beist som var like blankpolert som stuegulvet og møblene. Alt, bortsett fra bøkene i hyllene. De fleste av dem var serier av historiske verk og filosofi. Et tykt lag av støv smittet av pÃ¥ fingrene til Robin nÃ¥r hun strøk hÃ¥nden over de tykke permene. Neglene hadde sÃ¥ vidt fÃ¥tt en dus, rødlig farge mot det brune underlaget. Hun sÃ¥ noen sÃ¥ vidt synlige spor fra fingertuppene sine pÃ¥ bøkene, og børstet like gjerne hele støvlaget vekk med ermet for Ã¥ fjerne dem. SÃ¥ slapp hun skuldervesken med et lavt dunk pÃ¥ gulvet og gransket safen foran seg inngÃ¥ende. Hun strøk fingrene over hÃ¥ndtaket. Kjente metall kaldt som is mot fingertuppene. Trommet med neglene pÃ¥ toppen av døren mens øynene hennes smøg seg over hver eneste lille detalj. Hun kjente til to typer safer som hun ofte kom over. Enten var de lagd for Ã¥ beskytte spesielt mot tyver, ellers sÃ¥ var de lagd for Ã¥ beskytte mot brann. Dette var en brannsikker safe. Den inneholdt dokumenter, lett brennbart papir av liten verdi for pengegriske innbruddstyver, men for sÃ¥nne som Robin jobbet for, var de en viktig brikke i et større spill. Paret som bodde her var nok ansatt i viktige stillinger høyere opp i systemet. Advokater, kanskje, eller politikere av noe slag. Eller sÃ¥ kunne de være noe langt mer farlig. Særlig for en simpel innbruddstyv som Robin. En gnist av spenning blusset opp i øynene hennes. En brannsikker safe var lettere Ã¥ Ã¥pne. Ofte sÃ¥ enkel at eierne likesÃ¥ gjerne la koden til safen i nærheten eller beholdt koden de fikk i butikken safen ble kjøpt i. Disse kodene var enkle Ã¥ gjenkjenne. Etter litt leting rundt i stua, kjøkkenet og pÃ¥ soverommet, bestemte Robin seg for Ã¥ beregne seg inn pÃ¥ prøvenumrene hun hadde memorert i hodet. Hun ville nødig snoke for mye, for det hendte at hun kom over ubehagelige gjenstander som hun helst ikke ville tenke seg hva var. De fleste kundene kommenterte hvor ung hun var. Ofte fikk Robin høre at hun var begavet, men hun var ikke sÃ¥ sikker pÃ¥ om resten av familien hennes ville vært enige pÃ¥ det punktet. Robin hadde ikke hatt kontakt med familien siden hun flyttet hjemmefra, sÃ¥ det var lite de visste eller kunne ha gjort om de fikk vite. En halvtime senere svingte safedøren opp. Fingrene hennes famlet litt langs papirene der inne før hun fant den tunge, forseglete konvolutten og trakk den ut. Hun smilte over følelsen av Ã¥ ha den i hendene. Det brunlige papiret var tykt og bar den velkjente duften av vel bevarte og viktige dokumenter. Hun lukket og lÃ¥ste safen igjen, stakk konvolutten trygt ned i skuldervesken og ryddet opp i tingene sine. FÃ¥ øyeblikk senere var lyset i gangen slukket og boligen etterlatt like stille som før. * Tidlig morgenen etter satt Robin som eneste passasjer pÃ¥ bussen som gikk i rute mellom storbyen Ask Mabel og den lille bygden Volunberg. Hun var glad det var tidlig, for pÃ¥ lørdagskveldene ble bussen som regel fylt av støyende ungdommer som dro fra de kjedelige grÃ¥ stedene inn til storbyen for Ã¥ feste, enda de var godt beruset i løpet av de tre kvarterene det tok for bussen Ã¥ kjøre. Robin prøvde som oftest Ã¥ unngÃ¥ disse turene. De etterlot henne bÃ¥de kvalm og ør i hodet bare av Ã¥ puste inn den gjennomtrengende lukten av alkohol, oppkast og tung parfyme som jentene dusjet seg med. De kunne egentlig unnskyldes denne oppførselen, for man mÃ¥tte dra langt for Ã¥ finne en by som var like fargerik, massiv og levende som Ask Mabel. I omrÃ¥dene rundt var det kun store, øde strekninger, ensomme landeveier og skoger som skilte byene fra hverandre. Videre forbi Volunberg ledet veien mot Marville, en grÃ¥ by omringet av fabrikker og stille, mismodige gater. Forbi der igjen dro Robin sjelden. I skuldervesken som Robin hadde slengt fra seg i setet ved siden av, lÃ¥ en bunke med kontanter som betaling for nattens arbeid. Hun hadde tatt med seg konvolutten til baren hun hadde fÃ¥tt beskjed om Ã¥ gÃ¥ til. Der hadde hun ventet pÃ¥ at en mann skulle komme bort til henne og spørre om han kunne fÃ¥ spandere en drink, og Robin hadde svart "jeg har penger til det selv" slik hun hadde fÃ¥tt beskjed om. Dermed visste begge at de hadde funnet rette person. Konvolutten ble halt opp av vesken, en bunke kontanter stukket ned i den utstrakte hÃ¥nden hennes. De hadde skilt lag like fort som de hadde møttes, og var like fremmede for hverandre som før. Det var sÃ¥ absolutt den beste mÃ¥ten Ã¥ forhandle pÃ¥, syntes Robin. Hun døste med hodet lent mot bussvinduet. Et teppe av diffuse, grønnlige farger rullet forbi. Det var sÃ¥ øde her. Robin kunne ikke huske sist gang hun befant seg i varmere, tettere strøk. Foreldrene hennes hadde sikkert tatt henne med pÃ¥ en ferie til varmere land en gang, men det var ikke annet enn vage minner om en stekende sol, grønn sjø og sand sÃ¥ het at man mÃ¥tte trippe som en gal over den for Ã¥ komme seg inn i skyggen. Her, derimot, var det store, øde mellomrom mellom byene. Man sÃ¥ ikke annet enn et kaldt og goldt landskap. Og skoger, masser av skoger. Gulnede enger av strÃ¥. SmÃ¥ dammer og tjern fulle av grønne alger. BussjÃ¥føren kremtet. Det var en gjennomtrengende lyd i den tyngende stillheten. Han skrudde pÃ¥ radioen, og nyhetenes Ã¥pningsmelodi strømmet lavmælt over bussens høyttalere. "Tallene de siste Ã¥rene viser en stor økning i antall bilulykker i omrÃ¥det. Politisjef i Ask Mabel kommenterer at ungdommer blir stadig mer uforsiktige bak rattet." Dermed fulgte saken opp med meldingen om at to gutter i tjueÃ¥rene hadde blitt funnet drept i en bilulykke like utenfor Marville, hvor de hadde kjørt av veien og rast ned i elva. Bilen hadde blitt snudd pÃ¥ hodet. Vinduene knust. Ungdommene hadde druknet i forsøket pÃ¥ Ã¥ komme seg ut. Mens radiosendingen fulgte opp et intervju med ulike mennesker pÃ¥ gaten der de stilte spørsmÃ¥l om unges kjørevaner, satte Robin seg opp og masserte pannen med fingertuppene. Hun sukket. Man skulle tro Robin, ung som hun var, ville vært svært utsatt i slike farlige miljøer hun jobbet for. Robin var fullstendig klar over at flere av mennene hun hadde stÃ¥tt ansikt til ansikt med var skyldige i bÃ¥de drap og bortføringer, men selv ble hun ikke sett pÃ¥ som noe offer. Det var flere kunder som henvendte seg til henne i brev og mailer i troen pÃ¥ at hun var en gutt helt til de møtte henne, men det var ingen som behandlet henne annerledes av den grunn. Likevel virket det som om kundene var mer mistenksomme ovenfor henne enn det hun var for dem. De kom som oppdragsgivere fra et større spekter av ulike kriminelle bander, der de var vant med Ã¥ leve etter sine egne regler. Robin kunne for alt de visste være en spion eller lurendreier som noen hadde sendt for Ã¥ spolere planene deres. De ville ofte ha bevis pÃ¥ at de var trygge. Robin hadde denne uheldige vanen med Ã¥ dekke seg til med altfor store gensere, skjerf og jeans, som fikk dem til Ã¥ tro at hun gjemte pÃ¥ vÃ¥pen. Hun hadde vært nødt til Ã¥ gÃ¥ igjennom en rekke pinlige kroppsvisiteringer for Ã¥ bevise at hun var til Ã¥ stole pÃ¥. Om kunden i det hele tatt vÃ¥get Ã¥ røre ved henne i redsel for at hun kunne bære pÃ¥ noe som var smittsomt. Robin hadde sÃ¥ vidt skrapt litt i overflaten pÃ¥ hva som foregikk i miljøet kundene hennes opererte i. Hun hadde kort sagt ingen anelse om hva de drev med. Men med tanke pÃ¥ hvordan de oppførte seg ovenfor henne, var hun ganske overbevist om at de levde i et samfunn langt mer primitivt og voldelig enn hva sÃ¥nne som Robin kunne tenke seg. Tanken pÃ¥ det fikk noe til Ã¥ krible i henne, men hun visste at hun aldri ville klart Ã¥ leve pÃ¥ samme mÃ¥ten. Bussen svingte inn pÃ¥ holdeplassen enda Robin ikke hadde trukket i snoren. BussjÃ¥føren kikket pÃ¥ henne i speilet og fremsa et tørt "ha en fin dag!" før dørene slamret igjen bak henne. Kapittel 3 Det bodde kun eldre folk i gaten til Robin. Bortsett fra henne, selvsagt. Volunberg bar et grønnere preg enn storbyen, med sine pene hager, mange trær og lekeplasser som alltid var tomme. Det var sjelden man sÃ¥ mennesker i gatene, sett bort ifra eldre damer pÃ¥ søndagstur mot den lille markedsplassen om morgenen, eller de svartkledde ungdommene i røde striper og nagler ved kiosken i enden av gaten Robin bodde i. De eldre virket ikke videre begeistret over Ã¥ se disse ungdommene i gatene. De myste igjennom blondegardinene og rynket nesen mens de lot som om ungdommene ikke kunne se dem. Robin hadde sett denne krigen pÃ¥gÃ¥ helt siden hun flyttet hit, og den kunne fortsatt more henne iblant. Førsteinntrykket av naglebarna hadde kun ledet til dÃ¥rlige minner om ungdomsskolen. De minnet om en videreutviklet versjon av et par elever som alltid pleide Ã¥ sitte foran jentetoalettene og skule etter enhver jente som sÃ¥ mye som vÃ¥get Ã¥ gÃ¥ i pastellfarger. De spilte av dundrende dødsmetal pÃ¥ de klistremerkebefengte mobilene sine, sÃ¥ alt som kom ut av høyttalerne var et eneste stort hyl av melodiløs faenskap. Robin var glad for at naglebarna i Volunberg ikke bar pÃ¥ slike tendenser. De bare hang der og røykte, drakk cola og mumlet om hvor jævlig livene deres var. Med mindre Robin var tilstede, selvsagt, da pleide de Ã¥ snakke ganske sÃ¥ normalt med henne. Nesten som om hun var for ukomplisert, kjedelig og livsglad til Ã¥ kunne forstÃ¥ deres alvorlige sørgeprat. Hun var om mulig den eneste pÃ¥ sin alder i Volunberg som ikke klagde over at det var slikt et kjedelig sted. Hun nøt freden og stillheten. Hun nøt den friske eimen fra blomstene i hagen til naboen og vindsuset i grantrærne. Alt hun trengte var innen gÃ¥avstand. Matbutikk, apotek, en ørliten kafeteria og til og med en kles-og interiørbutikk som sjelden ble besøkt. Og om den ble, var det som oftest av de eldre beboerne i Volunberg, ikke ungdommene. Robin syntes det var godt Ã¥ ha et slikt vennlig sted Ã¥ vende tilbake til etter en krevende arbeidsøkt, slitsomme kunder og nervepirrende hendelser. Fra utsiden sÃ¥ det lille huset hennes medtatt ut. Rødmalingen som den forrige eieren hadde klasket pÃ¥ veggene var i ferd med Ã¥ flasse av, men Robin hadde aldri tatt initiativ til Ã¥ gjøre det fint igjen. Det var ironisk hvor mye vanskeligere det var for henne Ã¥ plukke opp en malekost framfor Ã¥ stÃ¥ ansikt til ansikt med en morder. PÃ¥ innsiden var hjemmet hennes koselig, men simpelt innredet. De fleste av møblene var kjøpt billig pÃ¥ loppemarked, og selv om hun i den senere tid hadde hatt rÃ¥d, byttet hun dem ikke ut. Det lille huset hadde bare én etasje. Man kom rett inn i stua med bad og soverom bak de to dørene til høyre, og Ã¥pningen mot kjøkkenet lÃ¥ til venstre pÃ¥ den andre siden av stua. Robin hang fra seg jakken pÃ¥ knaggene ved døren, sparket av seg skoene og slang seg utslitt ned pÃ¥ sofaen. Der lÃ¥ hun henslengt og urørlig lik et dovendyr i flere timer. Fjernkontrollen lÃ¥ godt plassert til brystet mens frokostprogrammene spant forbi pÃ¥ TV-skjermen. UtpÃ¥ ettermiddagen var boligen fylt med den liflige lukten av stekte egg og bacon. Robin hentet laptopen fra soverommet og satte seg fornøyd til rette med tallerkenen pÃ¥ bordet foran sofaen. Hun skrudde pÃ¥ dataen. Antallet ulovlig nedlastede filmer og musikk fra tvilsomme nettsider satte sitt trege preg pÃ¥ oppstarten. Robin rakk nesten Ã¥ bli ferdig med mÃ¥ltidet før hun kunne taste inn passordet og sjekke mailen sin. Bortsett fra unødvendig reklame og annet spam, var det ikke noe av nytte der. Ettersom hun ikke orket tanken pÃ¥ Ã¥ ligge henslengt pÃ¥ sofaen resten av dagen, dro hun pÃ¥ seg jakken igjen og spaserte ned til kiosken pÃ¥ hjørnet for Ã¥ slÃ¥ av en prat med de svart- og rødstripete naglebarna. Da hun nærmet seg, sto de der og diskuterte ivrig seg imellom. Samtalen stilnet gradvis nÃ¥r de fikk øye pÃ¥ henne. En av dem sendte henne et mistenksomt, nesten fiendtlig blikk. De andre, derimot, nikket anerkjennende. "Heisann, Robin, du ser trøtt ut." "Gjør jeg ikke alltid det?" Guttene lo. De het Andreas og Einar, og begge virket like misfornøyd med navnene sine. Jenta som stadig stirret mistroisk nÃ¥r Robin kom gÃ¥ende, het Tiril. I hælene hennes fulgte Lilly og Mai, som ikke sa stort overhodet. Men denne dagen var det en av dem som manglet, la Robin merke til, men hun tok ikke større notis av det. For disse ungdommene var Robin uinteressant, og Robin hadde unngÃ¥tt Ã¥ skaffe seg noen nære venner ettersom det ville være vanskelig Ã¥ skjule hva hun drev pÃ¥ med i storbyen for noen som kjente henne godt. Det hendte jo ofte at hun savnet selskap, eller en skulder Ã¥ grÃ¥te pÃ¥ nÃ¥r ting ikke gikk helt som forventet. I grunnen levde hun en ganske ensom tilværelse, og det var kanskje ikke sÃ¥ rart at hun stadig oppsøkte naglebarna rett og slett fordi hun ville prate med normale folk. Eller sÃ¥ normale som det gikk an, det hendte hun undret seg litt over oppførselen deres. Kanskje det bare var hun selv som hadde blitt sÃ¥ asosial at vanlig, vennskapelig prat hadde blitt som et nytt sprÃ¥k for henne. Robin skjøv de molefonkne tankene pÃ¥ avstand og hektet et smil pÃ¥ munnvikene. "SÃ¥ hva pratet dere om?" spurte hun. Stillhet. Einar knuget fingrene nervøst om colaflasken sin. Andreas kremtet. Jentene tegnet sirkler i grusen med skotuppene sine. "Det er venninna vÃ¥r, Yvonne, husker du henne?" spurte Tiril og skottet pÃ¥ Robin. En pyntelig rosa sløyfe var stukket inn i det svarte hÃ¥ret. All verdens produkter hadde blitt stappet i det for Ã¥ gjøre hodet hennes om til et finurlig lykketroll. Robin nikket. "Hun med det lilla hÃ¥ret?" spurte hun. "Mhm. Og brillene." Tiril bøyde hodet og studerte skoene sine i stedet. Einar skrudde korken av colaflasken og svarte. "Yvonne har forsvunnet, vært borte i flere dager nÃ¥." "Tre dager," sa Tiril. "Tre dager, og ingen har hørt noe fra henne." "Jaha, hva tror dere kan ha skjedd med henne da?" spurte Robin, "hun kan ha rømt hjemmefra eller?" "Yvonne har ingen grunn til Ã¥ rømme hjemmefra, hun bor sammen med meg," sa Tiril og skulte igjen. Neseborene hennes vibrerte, "og ingen grunn til Ã¥ dra vekk fra Volunberg i det hele tatt. Ikke som vi vet om, i alle fall." "Som dere vet om?" Robin rynket pannen. Tiril trakk pÃ¥ skuldrene og skottet pÃ¥ de andre som for Ã¥ be om hjelp til Ã¥ forklare seg. De andre fortsatte med sin fascinasjon for Ã¥ tegne sirkler i grusen. Tiril nølte. "Vel…" sa hun, "hun virket stadig nervøs for noe den siste uka før hun forsvant, hun ville ikke komme ut av rommet sÃ¥ ofte som hun pleide." "Hun har vært noksÃ¥ redd for folk generelt," sa Andreas, "gikk jo i terapi og ble helt fin, men kanskje hun fikk et tilbakefall, har vi ikke snakket om terapien hennes før?" "Hun gidder bare ikke følge med," mumlet Tiril. "Hm," sa Robin og forsøkte Ã¥ gi dem et oppmuntrende smil. Det ble mer et slags hÃ¥pløst flir som hun straks tørket vekk. Hun ville fortelle dem hvor vanlig det var at ting var langt mindre dramatisk enn hva de virket som, men etter lykketrollets blikk Ã¥ dømme var det nok best at hun holdt munn. Det var ikke sÃ¥ lurt Ã¥ hisse opp en jente med lange, rødmalte negler. "Men det forklarer ikke dette forsvinningsnummeret hennes, Einar," sa Tiril og glante olmt pÃ¥ han. Einar kremtet forsiktig, dro opp en røyk fra lommen og brukte unaturlig lang tid pÃ¥ Ã¥ tenne den. Forestillingen var ikke ytterligere overbevisende av den lille hostekula han satte i gang med etter første drag. De blanke øynene hans sveipet et raskt sekund borti Robin. "Er hun meldt savnet til politiet?" "SÃ¥ klart, men tror du ikke de har viktigere ting Ã¥ ta seg av?" sa Tiril, "seriøst, er jeg den eneste som bryr meg her?" Tiril snudde seg. Venninnene fulgte like bak og kastet et unnskyldende blikk tilbake mot Robin og guttene mens de gikk. Einar og Andreas vekslet tvilsomme blikk. "Jenter…" "Enig der." "Jeg stÃ¥r her fortsatt, vet dere," sa Robin og gliste. Einar tok et modig drag av røyken igjen og kremtet. "Jeg mente ikke deg," sa han, "du er annerledes." Robin lo og tok et skritt unna. Røyklukten svidde i neseborene hennes. Det var ganske stille en stund. Guttene sÃ¥ pÃ¥ hverandre etter tur som om de prøvde Ã¥ finne ut av hva de skulle si. Robin kom dem i forkjøpet. "Hva tror dere kan ha skjedd, da?" spurte hun. NÃ¥ som lykketrollet var vekk, virket det som om de hadde lettere for Ã¥ snakke. En besnærende lukt av pølse og stekt løk steg ut fra kiosken. Damen som eide den rullet opp skjermen foran Ã¥pningen og glodde hÃ¥pefullt mot dem. "Næh," sa Einar og klødde seg pÃ¥ halsen, "jeg tror hun bare har funnet seg en eller annen type i Ask Mabel som hun er sammen med, men jeg forstÃ¥r jo at Tiril er engstelig, det er litt kjipt nÃ¥r romkameraten ikke kommer hjem, liksom." "Mhm," sa Andreas, "det er bare det at Tiril er sÃ¥ jævlig overbevist om at Yvonne er i trøbbel, jeg vet ikke hvorfor. Hun bare er sÃ¥..." "Dramatisk," sa Einar. Han mÃ¥tte stoppe opp og slÃ¥ seg i brystet for Ã¥ stilne en ny runde med hosting. "Jeg tror ikke røyking er sÃ¥ sunt for deg," sa Robin. Einar glapp en hes liten latter. Kinnene hans blusset. Damen i kiosken nynnet høylytt, men forsto straks at de ikke var interessert og begynte Ã¥ styre rundt inne pÃ¥ bakrommet isteden. "Faen heller," mumlet Einar, slapp røyken pÃ¥ bakken og trÃ¥kket den ned i grusen. Andreas fniste og ga han et lite blunk. "NÃ¥vel," sa Einar og løftet blikket mot Robin igjen, "ikke bry deg om Tiril, hun tror alle som ikke kysser henne oppetter baken er ute etter Ã¥ gjøre narr av henne. Hun er egentlig ganske grei nÃ¥r du først blir kjent med henne, men sÃ¥ er jo du ikke sÃ¥ mye tilstede for Ã¥ bevise det motsatte." "Jeg skjønner, sÃ¥ hun prater om meg?" spurte Robin. Einar nikket. "Noen ganger," sa han, "og hun har jo rett, du er jo litt fraværende, da. Men du kan gjerne snakke med oss, liksom," la han fort til, "jeg – vi ser du ofte tar bussen. Andreas her har bil om du skulle trenge skyss noe sted." "Det gÃ¥r sikkert bra," sa Robin og vendte blikket mot Andreas, som sto der like fredelig med hendene i lommene og sÃ¥ fra henne til Einar og tilbake igjen. "Ja, ja – sÃ¥ klart," sa Einar. Da samtalen omsider gikk over pÃ¥ ting som værforholdene framover, fant Robin ut at det var pÃ¥ tide Ã¥ gÃ¥. Hun takket for seg og fortalte Einar spøkefullt at "jenter flest setter pris pÃ¥ ikke-røykere" før hun gikk sin vei. PÃ¥ veien hjemover kastet Robin et kort blikk bakover. Hun fikk se Einar helle innholdet i colaflasken ned i grusen mens Andreas ga han et trøstende klapp pÃ¥ skulderen. Kapittel 4 Sentrum i Ask Mabel var pÃ¥ kveldene et inferno av lys, farger og dempet musikk som dundret i og imellom bygningene. GÃ¥gatene sydet av folk, barene var fulle, nesten som om hverdagen ikke eksisterte her omkring. Folk sa ofte at her, i storbyen, kunne man leve et helt liv uten Ã¥ noensinne mÃ¥tte anerkjenne at det fantes en verden utenfor. At hver dag ble tusenvis av drømmer til virkelighet, og like mange ble knust. Over sentrum glitret det konstant et gyllent lys, en skimrende tÃ¥ke som ingen visste helt hva var. De sa det var lysene fra alle bygningene, særlig den store, gylne operaen pÃ¥ midt i sentrum som reflekterte lyset og sløret for stjernene. Andre, mer overtroiske eller poetiske sjeler sa det var støvet fra ulykkelige menneskers knuste drømmer som samlet seg over takene, og at støvskyen en dag ville bli sÃ¥ tykk at de aldri ville kunne se med hÃ¥p opp pÃ¥ stjernehimmelen over sentrum igjen. Det lÃ¥ en populær pub nær sentrum, skrÃ¥tt oppover langs en gate fra hovedtorget. Utenfor puben sto en høy og kraftig kvinneskikkelse. Hun var en formfull dame, kledd i en rød kÃ¥pe med et belte knyttet stramt om livet. SÃ¥ stramt at litt av magen bulet ut like under gullspennen pÃ¥ beltet, men dette syntes ikke sÃ¥ lenge man kun stirret pÃ¥ henne forfra. En sløv, rødøyd cocker spaniel sto ved siden av henne og bevegde hodet fra side til side, mens den forsiktig snuste lengselsfullt og nysgjerrig etter forbipasserende. Kvinnen trakk bÃ¥ndet strammere til seg, og fortsatte Ã¥ patte de rødmalte leppene sine om røyken. Noen ganger var det gjester pÃ¥ puben som sa hei til henne idet de gikk inn, som om de var vant med Ã¥ se kvinnen stÃ¥ende der. Som om hun holdt vakt, eller ventet. Etter omtrent tjue minutter gikk hun endelig og satte seg pÃ¥ en bred vinduskarm i nærheten for Ã¥ hvile beina sine. Hun bøyde seg ned, strøk kanten pÃ¥ jeansen til side og gned seg over de sÃ¥re hælene. Hun hutret og tente seg en ny røyk, og prøvde Ã¥ varme fingertuppene over den lille gnisten fra lighteren. Mens hun ristet den og puttet lighteren tilbake i lommen, lød det et lite knurr fra cocker spanielen. Kvinnen slikket seg om munnen og løftet blikket mot en guttunge som sto et par meter unna og glodde pÃ¥ henne. Hun hevet et øyebryn og pustet røyken ut igjennom nesen. "Var det noe?" sa hun og hevet den runde haken. Gutten bet seg usikkert i leppen, sÃ¥ seg om og gikk nærmere. "Er det du som er frøken Leah Mellamima?" spurte han og foldet hendene forsiktig foran seg. Kvinnen mÃ¥lte han opp og ned med blikket. Et ørlite smil lekte om munnvikene hennes. Gutten senket blikket for Ã¥ unngÃ¥ Ã¥ stirre, og det syntes Ã¥ more henne. "Kommer an pÃ¥ hvem som spør," sa hun og ga han et sjarmerende blunk før hun førte røyken til leppene igjen. Denne gangen med en langsom, myk bevegelse. HÃ¥ndleddet hennes vippet grasiøst ut fra kÃ¥peermet. Gutten trakk pusten dypt og famlet i lommene pÃ¥ jakken sin. "Jeg bor i en leilighetsblokk ikke langt unna," sa han, "og jeg fikk denne papirlappen her i postkassen min, og en konvolutt jeg uheldigvis Ã¥pnet," han holdt opp bÃ¥de lappen og konvolutten med skjelvende hender. "Men… men det stÃ¥r pÃ¥ lappen at jeg skulle gÃ¥ hit, og finne deg." Kvinnen hevet begge brynene nÃ¥. SÃ¥ rakte hun ut hÃ¥nden og gjorde en liten bevegelse med fingrene. Gutten la papirlappen i hÃ¥nden hennes. Hun holdt den opp i lyset for Ã¥ lese den. "GÃ¥ til Fader Gastons Hus og finn en dame med en svart cocker spaniel, hennes navn er Leah Mellamima," leste kvinnen opp med en monoton stemme. Hun senket blikket igjen. Gutten holdt ut konvolutten mot henne. Mistenksom, men nysgjerrig, tok hun den og stakk to fingre nedi sprekken som gutten allerede hadde revet opp. Øynene hennes ble kulerunde mens hun leste. "Så… Leah, er du ikke?" spurte gutten, "hva betyr alt det der med Ã¥ hyre inn lommetjuver og slikt? J-jeg vil ikke ende opp i trøbbel for noe." Leah svarte ikke. Først virket hun fullstendig utenfor fatning, men etter en stund, kruset de rødmalte leppene seg i et lite glis. Gutten heiste skuldrene opp under ørene idet hun vendte det flammende blikket sitt mot han igjen. "Dette er ikke noe farlig," sa hun. Plutselig var stemmen hennes varm og hjertelig som en julimÃ¥ned selv. Hun rakte ut hÃ¥nden sin mot gutten. "Kom," sa hun, "du skal fÃ¥ belønning for Ã¥ ha brakt dette til meg, det betyr mer enn du kan tenke deg." "M-men fru… frøken Leah," stammet gutten, "det sto jo ikke noe navn fra avsender! Kjenner du til hvem det er nÃ¥ er som har skrevet dette brevet?" "Ja," sa Leah og gjorde tegn til at han skulle følge henne, "ja, og det er aldeles utmerket. Kom nÃ¥!" Smilet hennes virket sÃ¥ moderlig, sÃ¥ forstÃ¥elsesfullt. De gikk sammen inn i en trangere gate mellom puben og en annen bygning, der hvor ingen lys kunne nÃ¥ dem. "Det er bare det at vi ikke kan la noen vite om dette," sa Leah da de var langt nok unna brÃ¥ket og styret i sentrum. Hun snudde seg mot gutten mens hun foldet sammen papirene. Hun lente seg mot han, strøk en finger ned langs nesen hans og smilte søtt. "Du kan vel holde pÃ¥ en hemmelighet, kan du ikke?" spurte hun. Gutten hadde vendt øynene i kryss for Ã¥ kunne holde øye med fingeren som hvilte mot tuppen av nesen hans. Spanielen satte seg og klødde seg bedagelig bak øret. Gutten senket blikket. Leah grep tak om haken hans og trakk blikket hans i sin favn igjen. "Kan du?" spurte hun og blafret med øyevippene. Han nikket. "SÃ¥ klart," sa han hest. Leah kysset han pÃ¥ pannen. "Det visste jeg," sa hun. Gutten lukket øynene mens leppene hennes presset mot panneluggen hans, og prøvde Ã¥ holde tilbake et lite smil av lettelse. Men da Leah fjernet seg fra han sekundet etter, forsto han at noe var fryktelig galt, men før han rakk Ã¥ fÃ¥ for seg hva det var, forsvant lyset for øynene hans. Leah sto der foran han med en skarp, liten lommekniv i hÃ¥nden. Hun sÃ¥ gutten falle bakover med hÃ¥nden halvveis reist mot strupen sin. Blodet fosset utover klærne hans. Leah bøyde seg ned og lot spanielen slikke kniven før hun stakk den inn i et lommetørkle og kastet den fra seg i nærmeste søppelkasse hun passerte. Like fredelig som før, og med den ene hÃ¥nden fortsatt godt knuget om papirene som den stakkars gutten hadde brakt til henne. * Hun blÃ¥ste og pustet pÃ¥ fingrene sine. Neglene var hvite og numne. Hun hadde skreket lenge, men nÃ¥ var munnen tørr. Halsen bare aske. Yvonne visste ikke hvem som var skyld i dette. Hun hadde ikke sett angriperne eller hørt stemmene deres. Før hun vÃ¥knet opp her, var det siste hun husket synet en svart bil som hadde kjørt opp ved siden av fortauet, like utenfor bussholdeplassen i Volunberg. Bildøren hadde Ã¥pnet seg, men hun hadde hatt musikk i ørene og bare gÃ¥tt forbi i troen pÃ¥ at bilen stanset for Ã¥ slippe noen av. Det følgende skjedde i løpet av sekunder. Før hun visste ordet av det, hadde hun fÃ¥tt en sekk tredd ned over hodet helt til albuene. Noen hadde grepet tak om henne og slengt henne brutalt inn i baksetet pÃ¥ bilen. En spiss nÃ¥l hadde blitt stukket igjennom stoffet pÃ¥ sekken og innunder huden hennes. Etter det hadde alt blitt mørkt, og da hun vÃ¥knet, var hun her. I et rom hvor tiden sto helt stille. Veggene og gulvet var av stein. Stein kunne være godt Ã¥ ligge pÃ¥ om sommeren, pÃ¥ svaberget ved havet etter Ã¥ ha blitt varmet av solen en hel dag. Stein kunne være behagelig Ã¥ sitte pÃ¥ mens man ventet pÃ¥ skolebussen og delte en flaske iste med vennegjengen sin. Stein kunne være lettende Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ etter en lang tur igjennom sølete stier i skogen. Her, derimot, var det som om steingulvet ville skyve henne ifra seg. Kroppen hennes kjentes stiv og øm mot den kalde, harde overflaten. Uansett hvor mye hun vred og vendte seg, ble det bare verre. Knoklene hennes skrapte smertefullt mot gulvet. Det gjorde vondt Ã¥ ligge, men hun var for utslitt til Ã¥ sitte oppreist. Det banket og slo inni hodet, og det rant fra nesen hennes. Yvonne lÃ¥ urørlig nÃ¥, men øynene var vidÃ¥pne og blanke. Pusten gikk raskt, skjelvende, som pÃ¥ et døende dyr. Hun stakk hendene innenfor den tynne singleten sin, prøvde Ã¥ varme de numne fingertuppene ved hjertet. En lyspære hang i taket og kastet et svakt skjær over veggene. Døren pÃ¥ den ene siden av rommet var tykk, uten noen form for gitter eller vindu man kunne se ut av. Kanskje hun egentlig var død. Kanskje dette var Helvete? Et tomt rom hun aldri ville komme ut av. Noe knyttet seg i magen hennes, og hun prøvde Ã¥ kjenne etter om hun fortsatt kunne høre hjertet sitt banke, men hun var neimen ikke sikker lenger. Før hun hadde vÃ¥knet opp her, hadde noen fjernet alle smykker fra kroppen hennes. Klærne hadde ogsÃ¥ blitt tatt ifra henne, bortsett fra singleten og undertøyet, sÃ¥ det ikke skulle være noe pÃ¥ kroppen hennes som hun kunne bruke til Ã¥ skade seg selv med. SÃ¥ langt hadde hun ikke tenkt enda. Ikke seriøst. Hun la seg over pÃ¥ siden og strøk fingrene oppover den kalde veggen. Den hadde noen fÃ¥ sprekker i avstøpningen. Fingertuppene hennes strøk over en av dem til hun kjente noe sitte fast. Først trodde hun det bare var en splint av veggen selv. Hun var for trett til Ã¥ løfte blikket, men trakk den lille delen ut og holdt den opp foran øynene sine for Ã¥ studere den nærmere. Det var en tann. Merkelig spiss i formen. Yvonne slapp tannen pÃ¥ gulvet og rullet over pÃ¥ ryggen igjen. Rommet var rent ellers. Jenta kunne se kloremerker pÃ¥ veggen ved døren. Ikke fra normale menneskenegler, for hvis de var det, kunne hun ikke forestille seg hvor smertefullt det hadde vært. Hodet banket som besatt, summet og brølte mot tinningene hennes som om noen skjøv det inn mellom tannhjulene i et enormt maskineri. Yvonne var ikke den første som hadde blitt innesperret her, men hva som hadde skjedd med de forrige gjestene og hvor de var nÃ¥, det vÃ¥get hun ikke Ã¥ tenke pÃ¥. Kapittel 5 Dynen var dratt godt opp over nesetippen hennes, sÃ¥ bare toppen av hodet stakk opp over kanten. Robin vred seg over pÃ¥ den andre siden i søvne. SmÃ¥ rykninger for over ansiktet hennes. "Hva er det du gjør…?" En kvelende eim av bensin sved i neseborene. Robin vred seg igjen. Leppene bevegde seg, men det kom ikke en lyd. Bare et ørlite, fryktsomt kvink nÃ¥ og da, som søvnen ikke kunne stagge. Det hang noe vÃ¥tt og skimrende pÃ¥ øyevippene hennes. "Hvem er misfosteret nÃ¥, hæ? Hvem er misfosteret?" Det brant. Livet hennes sto i brann. Det sved og sydet i huden hennes. "Hvem er misfosteret!?" Robin Ã¥pnet munnen pÃ¥ vidt gap. Magen slo en voldsom kollbøtte inni henne, og dynen lÃ¥ tredd om den svette kroppen hennes. Hun hadde Ã¥pnet øynene. Konturene i rommet ble uklare i det svake lyset fra gatelykten utenfor vinduet. Lenge lÃ¥ hun der og lot blikket hvile pÃ¥ hellene i taket. Brystet hennes hevet og senket seg sakte. Hun skalv og forbannet seg selv, men det var ikke første gang dette hadde skjedd. Hun hadde blitt vant til dette nattlige ritualet i et par Ã¥r nÃ¥. "Faen ta…" mumlet hun. HÃ¥nden hennes famlet seg bort til nattbordet. Hun plukket opp mobilen for Ã¥ se pÃ¥ klokken. PÃ¥ skjermen lyste en ny melding fra en ukjent avsender. "Ring meg." Robin sukket og lot mobilen falle ned pÃ¥ nattbordet igjen. Den skled ned pÃ¥ gulvet, men hun var for trøtt til Ã¥ plukke den opp. Robin gjespet, la seg over pÃ¥ siden og pakket dynen om seg mot den kalde luften i rommet. Klokkeslettet hadde hun helt glemt Ã¥ sjekke i farten. En kjølig bris strøk innunder det halvÃ¥pne vinduet og over ansiktet hennes. Den ga litt lindring for hodepinen. Hun rynket pÃ¥ nesen og snufset. Det hang fortsatt en eim av bensin igjen et sted der inne som hun ikke kunne bli kvitt uansett hvor mye hun tvang bildene fra drømmen ut av hodet. Robin prøvde Ã¥ fokusere pÃ¥ den varme dynen og den myke madrassen. PÃ¥ puten som holdt hodet hennes forsiktig i sin favn, pÃ¥ den deilige stillheten i Volunbergs gater. Men nei, hun var fortsatt lys vÃ¥ken og urolig. Etter en halvtime ga hun opp Ã¥ fÃ¥ blund pÃ¥ øynene igjen. Hun vrengte dynen av seg og sukket. Kulden fra vinduet sendte et gufs igjennom kroppen hennes. Robin reiste seg opp og lukket det. Utenfor smatt en katt forbi under naboens busker og slo med den hvite haletippen i mørket. Robin fulgte den helt til den rundet hushjørnet og ble borte. Trolig pÃ¥ jakt etter mus som den stolt kunne vise fram til eieren sin nÃ¥r morgenen kom. Robin trakk pÃ¥ seg morgenkÃ¥pen, blÃ¥ste pÃ¥ fingrene sine og plukket mobilen opp fra gulvet. Hun hadde glemt Ã¥ slÃ¥ av lyset i stua kvelden før, og det var varmere her inne enn pÃ¥ soverommet. Sofaen knirket litt idet hun satte seg. Hun gned seg i øynene og fant fram nummeret hun hadde fÃ¥tt tilsendt, tastet det inn pÃ¥ skjermen og la mobilen mot øret. Stemmen som svarte var ør av tretthet. Robin ventet tÃ¥lmodig pÃ¥ at kremtingen og snøftingen skulle gÃ¥ over. "Hvem er dette?" "Robin her, du sendte meg en melding tidligere i natt om at jeg skulle ringe." En liten pause fulgte. "Hvilken tid pÃ¥ døgnet Ã¥ ringe pÃ¥." "Mine kunders døgnrytme er ikke mitt problem," sa Robin og tok mobilen bort fra ansiktet et øyeblikk for Ã¥ slippe ut et lite gjesp. "Hvem er det jeg snakker med?" spurte hun. "Du kan kalle meg Leah. Jeg trenger en effektiv lommetyv til et enkelt oppdrag." "Fikser jeg fint, vent et øyeblikk," Robin la mobilen fra seg og reiste seg for Ã¥ hente notatboken sin. Med boken godt pÃ¥ plass i fanget, satte hun pennen mot det blanke arket og løftet mobilen til øret igjen. "Slik. Hva kan jeg gjøre for deg?" Robin følte seg pÃ¥ langt nær sÃ¥ selvsikker som hun hørtes ut som, men stemmen hennes ble automatisk forandret pÃ¥ denne mÃ¥ten hver gang hun snakket med noen som hadde et oppdrag til henne. Hun fikk oppgitt navnet og adressen pÃ¥ en finere sigarettsjappe i Ask Mabel som ukentlig fikk besøk av én fast kunde. "Du kjenner han igjen nÃ¥r du ser han," fortsatte Leah, "en eldre, grÃ¥hÃ¥ret og noksÃ¥ tykk gammel gubbe med runde briller. Normalt kler han seg i en lengre mørkegrønn jakke. Subber pÃ¥ en pussig mÃ¥te…" Robin hørte kvinnen le hÃ¥nlig for seg selv i den andre enden mens hun noterte. "Han har en mobil pÃ¥ seg, og hvilke metoder du bruker for Ã¥ finne ut hvor han har den, bryr jeg meg ikke om. Om du skulle være sikker pÃ¥ at han absolutt ikke har den, ring meg, men jeg skulle banne pÃ¥ at han har den." "Er han lett Ã¥ lure?" Enda en pause. "Hans navn er Remo Agrantia. Han var tidligere en av de farligste lederne blant underverdenens bander, og lettlurt er han ikke. Om du kan snappe mobilen ut av lomma hans uten noen form for kontakt, er nok det til det beste." "Ikke noe problem," svarte Robin, "skal jeg – " Klikk – sa det i den andre enden. Robin skulte pÃ¥ røret med hevede bryn. "Neivel," sa hun og satte seg opp i sofaputene. Det var sjelden noen ba henne om en jobb sÃ¥ simpel som lommetyveri,og enda sjeldnere at objektet var en mobiltelefon. Robin kunne tenke seg at det var et nummer eller annen informasjon pÃ¥ mobilen som kunden hennes ønsket. Lommetyveri var en risikofylt jobb, og hun satset pÃ¥ at hun ville fÃ¥ godt betalt hvis hun lyktes. Hun smilte forsiktig, merket av siden i notatboken og la den pÃ¥ bordet. Utenfor vinduet ble himmelen sakte, men sikkert lysere. * Gaten utenfor sigarettsjappa var fylt opp av mennesker som for hit og dit med vesker og sekker dinglende etter seg. Det vrimlet av underlige krydderdufter, kaffe og svette fra de klamme plaggene som folk bar pÃ¥. Det summet av stemmer. Noen ganger var det noen som lo høylytt, bannet eller ropte pÃ¥ en bekjent igjennom mengden. Barn sprang stadig vekk fra foreldrene sine og myldret mellom beina pÃ¥ folk mens de skrek etter søtsaker og leketøy de hadde lyst pÃ¥. De festet de grisete fingrene sine pÃ¥ leketøysforretningers vinduer, pekte ivrig og plapret i vei uten Ã¥ vite at foreldrene var langt, langt bak dem med svetten piplende fra pannen. Ute av stand til Ã¥ høre dem, men snart pÃ¥ nippet til Ã¥ gi opp bare for at barnet skulle holde seg i ro. Gaten var sÃ¥ stappet med folk at man ikke kunne unngÃ¥ Ã¥ dulte borti hverandre. Folk skulte stygt pÃ¥ de som mÃ¥tte vÃ¥ge Ã¥ stÃ¥ stille midt i gata og sperre veien. Noen trengte seg forbi barnevogner med slik fart at de nesten veltet dem, og fikk mødrene til Ã¥ frese og skrike lik illsinte katter i raseri over slik oppførsel. Denne forferdelige trengselen forenklet Robins oppgave. Slik ville det bli lettere Ã¥ komme innpÃ¥ mannen uten Ã¥ bli lagt merke til. Uheldigvis mÃ¥tte hun gÃ¥ rundt i flere timer og vokte utenfor sigarettsjappa før mannen dukket opp. Vokte, helt til hun ble ør og svimmel i hodet. Hun forbannet seg litt over at hun ikke hadde krevd klarere informasjon fra Leah om nÃ¥r pÃ¥ dagen han helst hadde for vane Ã¥ komme hit. "Om han ikke har vært her allerede," mumlet Robin og nappet skjerfet i halsen til side sÃ¥ hun kunne klø seg. PÃ¥ hodet hadde hun en svart alpelue som hun hadde trukket nedover pannen. Skjerfet var dratt opp over haken, sÃ¥pass at ansiktet hennes ville være ugjenkjennelig i mengden. Hun bet litt i det kløende stoffet. Trengselen gjorde det ikke videre behagelig. Remo Agrantia kom, slik Leah hadde sagt, subbende bortover fortauet. Hun hadde fÃ¥tt for seg at han var gammel og sløv, men noen boms var han ikke. Den mørkegrønne jakken var slitt. Ansiktet hans var furet, men haken var reist, og øynene hans lynte under et par buskete grÃ¥ øyebryn. Selv om han knapt var høyere en Robin selv, virket han allikevel kraftig og sterk, og kunne gjøre seg sÃ¥ stor som han selv ville. Han var en farlig mann, og hadde ikke mistet taket pÃ¥ tronen sin helt enda. Hjertet hennes begynte Ã¥ hamre. En usynlig hÃ¥nd knuget tak om halsen hennes. Robin glemte helt Ã¥ opptre nøytralt. Heldigvis sÃ¥ ikke Remo Agrantia i hennes retning pÃ¥ sin vei inn i butikken, og Robin kunne ta seg tid til Ã¥ fÃ¥ tilbake pusten og roen i kroppen igjen. Hun lot som om hun sÃ¥ etter noe i skuldervesken, mens hun forsiktig gløttet pÃ¥ mannen nÃ¥ og da idet han vugget blant hyllene inne i sigarettsjappa. Da han kom ut igjen satte Robin straks kursen mot han. Ryggen hans forsvant i mengden, men ikke raskt nok til at Robin mistet han av syne. Hun fulgte etter mens tankene svirret, mÃ¥tte fÃ¥ det overstÃ¥tt før han forlot den folksomme gaten. * Remo Agrantia hadde tankene festet pÃ¥ pakken med pent innpakkede sigarer i hÃ¥nden hans. Det kjentes godt Ã¥ klemme om den. Fornøyd var han ikke, for uansett hvilke goder av livet han kunne kjøpe seg til, var han en gretten gammel mann med like stor sans for humor som en morken trerot. Folk vek unna han i gaten. Uttrykket hans var sÃ¥ grettent at folk var redde for at han ville slÃ¥ dem bevisstløs om de kom for nær. Plutselig sprang det en jente forbi, som tydeligvis hadde det travelt. Hun brøytet seg vei igjennom mengden og kom til Ã¥ slÃ¥ sigarpakken ut av hendene hans. Remo satte i et brøl av raseri. "Oi, beklager!" Jenta stoppet opp i forskrekkelig hast og bøyde seg ned for Ã¥ plukke opp pakken, men da hun strakte ut hÃ¥nden etter den, ble den trÃ¥kket ned av en gruppe ungdommer som valset forbi i et blaff av hÃ¥rspray og parfyme. "Oisann!" utbrøt jenta og rettet seg opp med rødmende kinn. Remo Agrantia skulte pÃ¥ henne uten Ã¥ bry seg om strømmen av beklagelser som rant fra munnen hennes. Han rynket pÃ¥ nesen og stirret pÃ¥ henne som om hun ikke var annet enn en lusete rotte som krafset pÃ¥ skoen hans. Det sÃ¥ ikke ut til at han ville oppdage hÃ¥nden som bevegde seg sakte mot den venstre lommen hans. "Jeg kan betale Dem tilbake, min herre, men akkurat nÃ¥ har jeg ikke penger. Hvis jeg bare kan fÃ¥ num – AU!" Han klemte hÃ¥ndleddet hennes hardt. Jenta gispet i smerte. Forbipasserende stoppet opp og ropte til dem. Mannen vrengte armen hennes uten Ã¥ bry seg om de forskrekkede tilskuerne. Jenta hikstet. Kjente det knake faretruende i albuen. Remo Agrantias øyne lynte. "Jeg har ikke noe til overs for lommetjuver," snerret han, "hold fingrene dine for deg selv, ellers skjærer jeg dem av om de er sÃ¥pass rastløse." "Jeg lover, beklager min herre, jeg – " "Ha deg vekk." Han slang jenta overende pÃ¥ brosteinen og gikk sin vei. Mengden skulte. Noen grep fatt om jentas armer og hjalp henne pÃ¥ beina. Sa at de ikke kunne begripe hvorfor slike gamlinger alltid mÃ¥tte anklage ungdommen for Ã¥ drive ugagn hele tiden. Remo Agrantia brydde seg ikke, han forlot omrÃ¥det mens han stakk hÃ¥nden i venstrelommen for Ã¥ sjekke at han fortsatt hadde lommeboken i behold. Hva han ikke sjekket, derimot, var om han fortsatt hadde mobilen i den høyre. Kapittel 6 Robin danset bortover fortauet. Inni henne sprang det fyrverkeri og gnister i alle regnbuens farger. Hun hadde stÃ¥tt ansikt til ansikt med en beryktet, kriminell jævel, og snappet mobilen rett ut av den trange lommen pÃ¥ jakken hans. Den sigarettstinkende, mørkegrønne jakken hans. Hun knuget hardt om mobilen, redd for at de svette fingrene hennes skulle slippe den. Opplevelsen i seg selv hadde ikke vært mer skremmende enn andre lommetyverier hun hadde begÃ¥tt, selv om mannen var langt farligere enn de hun hadde møtt tidligere. De røde merkene pÃ¥ hÃ¥ndleddet hennes ville nok ikke forsvinne før om en dag eller to, men tross alt fniste hun litt over sin egen nervøsitet. Det var stunder som dette som fikk henne til Ã¥ skjønne hvorfor hun ikke kunne tenke seg Ã¥ drive med mer lovlydig arbeid. Robin stakk den stjÃ¥lne mobilen ned i jakkelommen og fisket opp sin egen fra skuldervesken. Med en siste forsikring om at gaten hun sto i var tom, begynte hun Ã¥ taste inn nummeret til Leah. Men idet tommelen beveget seg mot den grønne knappen, vibrerte det i jakkelommen hennes. Hjertet til Robin hoppet over et par slag i forbauselsen. Med rynket panne hentet hun opp den stjÃ¥lne mobilen igjen. Remo Agrantia hadde oppført ringerens navn i kontaktlisten som "Forbanna KÃ¥lorm". Dette virket først komisk, men Robin sto der en stund og bare nistirret pÃ¥ skjermen i hÃ¥p om at den ville stilne. Hun slo pÃ¥ telefonsvareren, men like etterpÃ¥ ringte det igjen. Mobilen formelig hylte etter oppmerksomhet mellom fingrene hennes. Nysgjerrigheten hennes kunne ikke stagges. Robin var høyt nok opp i vÃ¥gal gledesrus allerede. Hun trykket pÃ¥ den grønne knappen og la mobilen mot øret. Personen i den andre enden begynte Ã¥ snakke i forrykende hast. "Hør her, Remo, jeg godtar selv ikke en avbrutt samtale fra deg om du sÃ¥ lÃ¥ for døden. Du har ingen tillatelse til Ã¥ forlate farmen enda, sÃ¥ nÃ¥r vi finner deg – " "Dette er ikke Remo." "Hva for noe?" "Dette er ikke Remo," gjentok Robin. Ordene hennes ble fulgt av en liten pause, og hun kunne sverge pÃ¥ at hun hørte mannen i den andre enden humre lattermildt for seg selv. NÃ¥r han snakket pÃ¥ ny, var den hastige stemmen uhyggelig forandret. "Hvem er du da, vesla?" Robin kjente et kaldt gufs i nakken. Forsiktig kikket hun seg om i gaten. Hun var fortsatt alene, men stemmen som snakket til henne ga henne en vond følelse av Ã¥ bli iakttatt. "Jeg stjal mobilen til denne Remoen din," svarte hun. "Den gamle tosken, han blir stadig mer uforsiktig pÃ¥ sine eldre dager. Svært ubeleilig for oss begge, nÃ¥ vel, hva har du tenkt Ã¥ gjøre med denne gjenstanden?" "Gi den til noen andre som ønsker den mer enn meg," svarte Robin. "Du virker som en nybegynner, jenta mi." "Jeg er slettes ingen nybegynner!" sa Robin og kjente det koke iltert i brystet, "jeg jobber bare nøytralt mellom bandene, og ikke kall meg for ’jenta di’." "Jeg beklager. Gi meg navnet ditt, sÃ¥ blir det lettere Ã¥ kommunisere." "HÃ¥ nei, du, jeg er smartere enn som sÃ¥," sa Robin, men enda svaret lød selvsikkert nok, følte hun heller for Ã¥ hive mobilen i bakken og løpe i motsatt retning. Det var merkelig. Normalt ville hun ikke hatt problemer med Ã¥ forholde seg rolig, men det var noe med stemmen som forvirret henne, den virket nesten ikke menneskelig. "Hvordan kan vi gjøre forhandlinger uten at jeg vet hva du heter?" "Forhandlinger?" "Du sier du jobber nøytralt mellom bandene. Jeg hÃ¥per virkelig ikke at min egen skulle bli holdt utenfor?" "N-nei, men…" "Mitt navn er Ofelion Custordo." Robin lente seg mot veggen pÃ¥ bygningen bak henne. Hun holdt mobilen mot øret med begge hendene som et lite barn. Stillheten var hennes eneste svar denne gangen. "Det navnet er ikke kjent for deg?" "Nei..." "SÃ¥ ingen fordommer blir holdt mot meg fra din side altsÃ¥, sÃ¥ beleilig!" "Hva faen vil du?" sa Robin før hun rakk Ã¥ tenke seg om, "jeg legger pÃ¥!" "Om du virkelig ikke ville snakke med meg, hadde du lagt pÃ¥ for lenge siden." "Jeg stjal nettopp mobilen til en venn av deg, og du tilbyr meg arbeid?" fortsatte Robin indignert. Ofelion Custordo lo kostelig. "Han er sÃ¥ visst ingen venn av meg!" sa han, "Remo er kun en ansatt, en riktig gretten en i tillegg. SÃ¥ jeg ser ingen grunn til at jeg skulle være sint pÃ¥ noen som har bidratt til Ã¥ gjøre hverdagen hans verre. NÃ¥ som jeg har fÃ¥tt anledningen til Ã¥ forhandle, burde jeg vel ikke gi sjansen fra meg?" "Som du vil," svarte Robin, "jeg vil helst foretrekke Ã¥ fÃ¥ informasjon pÃ¥ – pÃ¥ mail ettersom jeg ikke har penn og papir for hÃ¥nden akkurat nÃ¥." "Passer meg utmerket." Robin oppga navnet sitt og e-postadressen sin. "Da ser jeg frem til Ã¥ møte deg, Robin, og før du legger på…" stemmen hans ble dypt alvorlig, "slett alle tegn pÃ¥ mobilen om at denne samtalen har funnet sted før du gir den til kunden din. Jeg vil ikke at du skal komme i vanskeligheter for Ã¥ ha vært i kontakt med meg. Er det forstÃ¥tt?" "ForstÃ¥tt." "Flink pike." Røret ble lagt pÃ¥ i den andre enden, men mannens stemme ga fortsatt en faretruende gjenklang i hodet hennes. Robin dyttet mobilen ned i bunnen av vesken og gned seg i hendene som om hun hadde brent seg. Fortsatt med den kvalmende følelsen av Ã¥ bli iakttatt, la hun pÃ¥ sprang, som om hun var redd for Ã¥ bli for lenge i den tomme gaten. Hun hadde gÃ¥tt fra skjær gledesrus til Ã¥ føle seg uhorvelig liten og sÃ¥rbar. Svetteperler rant nedover pannen. Skuldervesken slo mot hoften hennes. En gruppe ungdommer lo og ropte etter henne. Noen skrek. Hun sprang over et fotgjengerfelt, men lyset hadde ikke rukket Ã¥ bli grønt. En bil brÃ¥stanset, bremsene hvinte. Det svartnet for Robins øyne. Hun mistet all kontakt med omverdenen og rullet over asfalten. Innvollene hennes vred og knøt seg i smerte. "Faen til uoppmerksomhet! Jeg kunne kjørt henne rett ned!" ropte sjÃ¥føren og slang bildøren igjen etter seg. Robin rullet seg over pÃ¥ siden og tvang tÃ¥rene tilbake. "Hva pokker var det du tenkte pÃ¥? Løpe ut i veien pÃ¥ den mÃ¥ten!" Det tutet i ørene hennes. Flere biler hadde stoppet opp, takket være henne. Robin kjente en hÃ¥nd legge seg varsomt under hodet hennes. Andre hender presset lett mot armene og beina hennes. "Hun fikk seg litt av en smell," sa en kvinnestemme og smilte vennlig da Robin Ã¥pnet øynene, "Er alt ok? Trenger du hjelp? La oss fÃ¥ deg bort fra veibanen!" "Se! Se den ripa der! Hun skrapte opp bilen min!" brølte sjÃ¥føren og veiet med armene, desperat etter oppmerksomhet. Robin kom seg pÃ¥ beina og lot noen hjelpe henne over pÃ¥ fortauet. "Hun mÃ¥ betale!" sa sjÃ¥føren og marsjerte etter. "Jeg har penger," mumlet Robin. Kinnene hennes blusset og sved. "Du har vikeplikt for fotgjengere," sa den ene kvinnen og havnet sÃ¥ i en heftig diskusjon med sjÃ¥føren. Robin lente seg mot veggen bak seg og strøk hendene langs siden sin. Faen sÃ¥ vondt det gjorde. NÃ¥r de sÃ¥ at alt var bra med jenta, begynte folk Ã¥ vende tilbake til sitt. Bortsett fra den illsinte sjÃ¥føren og kvinnen som sto der og beljet lik hund og katt mot hverandre midt i veibanen. Usett, gled Robin om hjørnet pÃ¥ bygningen og haltet vekk derifra sÃ¥ fort hun kunne. Det knaste i skuldervesken hennes. Hjertet krympet seg i brystet. Hun Ã¥pnet vesken og stakk hÃ¥nden ned. Mobilen hennes var i god stand. Den andre, derimot, Remo Agrantias forhistoriske beist av en mobil, lÃ¥ i hundre knas pÃ¥ bunnen av vesken hennes. Blant støv og annet ubetydelig møkk som hadde samlet seg der. Enhver pÃ¥ hennes alder hadde kastet den ødelagte telefonen i nærmeste søppelkasse, forlatt stedet og latt som om ingenting hadde hendt. Robin visste ikke hvor viktig denne gjenstanden var for Leah, men hvis den var særdeles verdifull, var hun fortapt. Hun skulle møte Leah i en park nærmere sentrum om tre timer. Hun satte seg ned pÃ¥ et gatehjørne og samlet bitene av mobilen i fanget. Den var brukket tvers over midten. Minnekortet var bøyd til det ugjenkjennelige. Det gjorde vondt i hoften etter sammenstøtet med bilen. Mobilen var blitt knust imellom dem. "Helvete," mumlet Robin. Det fantes ikke annet valg. Hun dro seg opp igjen og begynte Ã¥ gÃ¥. Gatene ble travlere desto nærmere hun kom sentrum. Med lukten av kaffe og nystekt brød fra kafeene rundt hvert hjørne, lyden av handleposer som gnisset mot hverandre. Høye hæler over regnvÃ¥t asfalt. Parken var tom. Robin satte seg ned pÃ¥ en benk. Et drag av smerte jagde over ansiktet hennes. Kalde regndrÃ¥per sank inn i stoffet pÃ¥ buksen, men hun ble sittende. Med et dypt sukk, samlet hun restene av Remo Agrantias mobil inn i et lite tørkle hun fant i ytterlommen pÃ¥ vesken sin. Hun passet pÃ¥ at minnebrikken fortsatt var der. Kanskje den kunne fikses, tenkte Robin, i sÃ¥ fall var det en ørliten sjanse for at hun kunne slippe unna kun med de enorme blÃ¥merkene hun hadde fÃ¥tt fra støtfangeren pÃ¥ bilen. Kroppen hennes var varm, bankende og smertefull pÃ¥ den ene siden. PÃ¥ den andre var den kald og nummen. Hun kjente seg ikke stort bedre enn den forbanna mobilen hun hadde prestert Ã¥ ødelegge. Mens hun satt der, glemte hun helt Ã¥ ringe Leah. Hun skammet seg over hvor redd hun hadde blitt etter Ã¥ ha snakket med Ofelion Custordo. Han hadde vært overrasket over at hun ikke kjente til han. Begeistret, nesten. Som om det gagnet han. Og hvis det gjorde, var det nok veldig uheldig for Robins del. Dette var ikke første gangen Robin hadde begÃ¥tt en tabbe i løpet av karrieren sin. Det var Ã¥ forvente at ting kunne gÃ¥ galt. Siden Robins posisjon i det kriminelle samfunnet ble sett pÃ¥ som nøytral, var det lite sannsynlig at noen ville skade henne. Sinte, det ble de, truende ogsÃ¥. Noen hadde slÃ¥tt henne eller sparket henne mens hun lÃ¥ pÃ¥ bakken og ba om unnskyldning, men de hadde aldri vært sÃ¥ hardhendte at hun fikk langvarige skader. Men uansett hvor trygg hun var, ville Robin gjort hva som helst for Ã¥ spole tiden tilbake og forandre pÃ¥ samtalen med Ofelion Custordo. Det var sjeldent at hun avslo forhandlinger med kundene sine, men hun kunne lett merke nÃ¥r folkene som kontaktet henne hadde helt andre "forhandlinger" i tankene enn de hun kunne tilby. Etter et par minutter kom hun pÃ¥ at hun mÃ¥tte ringe Leah. Hun tok opp mobilen sin med hjertet dundrende et sted i halsen. Det presset mot stemmebÃ¥ndet hennes og gjorde henne hes og sÃ¥r mens hun snakket. "Har du fÃ¥tt tak i mobilen?" Robin trakk pusten dypt og lukket øynene. "Ja," sa hun, "og… og nei…" lenge var det stille, sÃ¥ stille at Robin lurte pÃ¥ om hun hadde kommet borti en knapp. Hun hørte et dypt, hÃ¥pløst sukk. "Hva skjedde?" "Jeg ble pÃ¥kjørt," sa Robin, "ikke alvorlig, men mobilen ble smadret i sammenstøtet, jeg mente ikke – " "Kan den repareres?" "Nei, men kanskje minnekortet kan reddes, det er litt bøyd." "Jeg er pÃ¥ vei. Jeg har pÃ¥ meg en rød kÃ¥pe og har med meg en bikkje i bÃ¥nd, reis deg og vink nÃ¥r du fÃ¥r øye pÃ¥ meg." Et kvarter senere kom en blond dame inn gjennom porten til parken. KÃ¥pen hennes lyste opp det regnvÃ¥te bakteppet. Hunden hun hadde med seg var en svart cocker spaniel med blodskutte, tunge øyne. Den labbet dovent avgÃ¥rde ved hennes side. En usynlig sekk med steiner hadde hektet seg pÃ¥ skuldrene til Robin. Hun reiste seg langsomt og hevet armen for Ã¥ vinke. Leah var høy og formfull, med en ørliten dobbelthake som vippet opp og ned nÃ¥r hun snakket. HÃ¥ret hennes var pent krøllet om de runde kinnene. Blikket hennes spjæret Robin fra topp til tÃ¥. Hun hevet haken mistenksomt. Robin trakk tørkleet opp fra vesken og rakte det mot henne. Leah tok imot. Hunden klødde seg bak øret og kikket sløvt opp pÃ¥ kvinnen mens hun studerte den ødelagte mobilen. Et par blodrøde negler plukket opp det bøyde minnekortet. Øynene hennes gikk litt i kryss idet hun holdt det opp foran nesen sin og studerte det inngÃ¥ende. SÃ¥ vendte hun det hvitglødende blikket mot Robin igjen. "Har du fortsatt vondt?" spurte hun. "Ja, veldig vondt," svarte Robin. "Bra," sa Leah og puttet minnekortet ned i lommen pÃ¥ kÃ¥pen sin. Hunden ville bort og snuse pÃ¥ Robin, men hun holdt bÃ¥ndet like stramt. Kinnene til Robin sto i brann. Rødmingen spredte seg over hele fjeset, nesten som om det reflekterte den skjærende fargen i Leahs kÃ¥pe. "Kortet kan kanskje reddes," sa hun, men det var ingen trøst i den rolige stemmen hennes. Ikke det spor. Robin hadde følt seg langt mer trygg om kvinnen hadde skreket og ropt til henne. Leah tok et skritt nærmere, halte bÃ¥ndet pÃ¥ bikkja strammere og rettet en rød klo mot Robins ansikt. "Jeg skal la det gÃ¥ for denne gang," sa hun, "du fÃ¥r halve betalingen nÃ¥, resten om minnekortet faktisk fungerer. Men husk pÃ¥ at hvis du er like uforsiktig neste gang, vil det fÃ¥ alvorlige konsekvenser." "Ja…" var alt Robin kunne hviske, og visste at hun ikke ville fÃ¥ pengene uansett om minnekortet fungerte eller ei. Leah rotet litt i vesken sin og trakk opp en bunke sedler. Hun fjernet et par kontanter fra den og ga noe som pÃ¥ langt nær var halvparten til Robin. Hun sa ingenting pÃ¥ det. "Jeg tar kontakt med deg hvis det skulle være noe mer," fortsatte Leah uten Ã¥ se pÃ¥ henne, "men mest sannsynlig ikke, hÃ¥per jeg. Farvel." SÃ¥ vendte hun pÃ¥ hælen og gikk sin vei. Robin ble stÃ¥ende skamfull og frustrert ved benken, men kjente seg ogsÃ¥ lettet med tanke pÃ¥ at det var over. Hun kikket ned pÃ¥ sedlene hun hadde i hÃ¥nden. Det kunne ha gÃ¥tt mye verre, tenkte hun. Det var fortsatt en time til neste buss gikk hjem til Volunberg, sÃ¥ Robin gikk inn pÃ¥ nærmeste kjøpesenter for Ã¥ fÃ¥ tiden til Ã¥ gÃ¥. Hun trasket viljeløst rundt klesstativene i en butikk mens en skokk tenÃ¥ringsjenter stod ved prøverommene og fniste av henne. Først forsto ikke Robin hva de lo sÃ¥ fælt av, før hun spaserte forbi et speil og fikk se et glimt av seg selv. HÃ¥ret hennes. Det livløse, røde hÃ¥ret hennes hang skjevt over pannen. Det vrengte seg i brystet hennes. Robin løftet hÃ¥nden og trakk hÃ¥ret tilbake pÃ¥ plass der det skulle være. Hun hørte jentene gapskratte ved prøverommene. En bølge av hete slo over ansiktet hennes. Robin halvveis løp, halvveis haltet ut av butikken og sÃ¥ langt innover i kjøpesenteret hun kunne komme. Hvor lenge hadde hÃ¥ret hennes vært slik? Siden sammenstøtet? Hadde Leah sett det og spart Robin for verre ting av ren medlidenhet i troen pÃ¥ at hun var en smule gal? Hun sto der, litt bortgjemt i en tom korridor ved toalettene, hÃ¥nden presset ned mot pannen som om hun var redd for at parykken ville falle av. Stormen av skam ga seg ikke før hun gikk av pÃ¥ bussholdeplassen i Volunberg. En frisk vind pustet henne i nakken. Hun skalv. Bet seg i leppen og hikstet smÃ¥ glipper med luft ned i lungene. Kroppen hennes sa til slutt stopp akkurat idet hun gikk over dørstokken. Hun slo døren igjen etter seg og satte seg ned med ryggen lent mot den. Hodet verket, kroppen brant, og dagen kunne rett og slett ikke bli stort jævligere enn den var akkurat nÃ¥. Kapittel 7 I det fjerne hørte hun endelig noe som ikke var lyden av hennes egen pust eller hjertebank. Lyden var veldig lav, knapt hørbar til Ã¥ begynne med, men etter Ã¥ ha vært omgitt av stillheten sÃ¥ lenge, dundret plutselig hvert skritt som torden i ørene hennes. De kom nærmere, helt til de stanset utenfor døren. Yvonne prøvde Ã¥ snu seg over for Ã¥ rette blikket mot den, men det var som om usynlige hender grep henne om skuldrene og holdt fast. Det klikket i lÃ¥sen. Døren svingte opp. Et sykelig gult rektangel ble malt pÃ¥ veggen over henne fra lyset i gangen utenfor. Yvonne trakk pusten raskt og skjelvende. Det dukket opp en høy, bredskuldret skygge pÃ¥ veggen som sakte bøyde seg over henne. Hun kjente en varm hÃ¥nd legge seg pÃ¥ armen hennes. "Yvonne." Hun ble løftet av to sterke armer. Opp i et fang. Yvonne lÃ¥ med hodet hvilende mot jakkebrystet hans. Hørte mannens hjerte banke ivrig og levende. Det gjorde vondt nÃ¥r han rørte ved henne, men hÃ¥nden hans var forsiktig og trøstende, slik en far ville vÃ¥ke over barnet sitt. "Du mÃ¥ ikke tro at jeg er sint pÃ¥ deg Yvonne, eller at jeg straffer deg pÃ¥ noen mÃ¥te," stemmen var rolig, "men du skal vite at jeg har vært oppmerksom pÃ¥ hvordan det gÃ¥r med deg, og øynet ingen annen mulighet enn Ã¥ gi deg en cixgwyer. cheap mens timberland støvlerny form for behandling…" fingrene hans strøk over øynene hennes. Hun kunne ikke se ansiktet hans, men den stemmen… den hadde hun hørt før. "Hvem – " "Hysj," mannen løsnet grepet og la henne ned pÃ¥ gulvet igjen. Han kneppet opp den mørkerøde jakken sin og la den over henne. Den bar fortsatt en del av mannens varme i seg. Jenta lukket øynene og sukket dypt av lettelse da varmen spredte seg i kroppen hennes. Hun ville si takk, men munnen hennes var altfor tørr til at hun kunne samle kreftene til Ã¥ tvinge fram noe annet enn en hes, uhørbar mumling. "NÃ¥, Yvonne," sa mannen, "vi skal hjelpe hverandre fra nÃ¥ av." "Luft…" hvisket Yvonne, "luft… mat…" "Du skal fÃ¥ alt du trenger for Ã¥ overleve," svarte mannen, "mat er det første du skal fÃ¥, men du mÃ¥ bli her inne i noen dager til." "Nei…" det var knapt mer enn et sukk. Øynene hennes ble blanke. Kinnene vÃ¥te. Mannen pakket jakken tettere om den spinkle kroppen hennes. HÃ¥nden hans strøk henne over pannen til hun hadde roet seg ned igjen. Hun hørte han nynne. Ventet – til hun pustet rolig igjen. Det var først da han reiste seg opp og kalte pÃ¥ en annen person i gangen utenfor
timberland sikkerhet støvler

Timberland nellie boots
sapatas de barco timberland
timberland tøj
botas azules forestales

timberlandboots.cn

  • 一元起拍 一元起拍
  • 广告合作 广告合作


Et tilfeldig utvalg av våre produkter

Kids Timber brunt skinn Boots

Kids Timber brunt skinn Boots
NOK 1,336  NOK 1,156
Du får 13% avslag
Kids Timberland Brun

Kids Timberland Brun
NOK 1,423  NOK 1,156
Du får 19% avslag
Kids Timberland Brun Mønster Boots

Kids Timberland Brun Mønster Boots
NOK 1,431  NOK 1,156
Du får 19% avslag

Kids Timberland Brun Støvler

Kids Timberland Brun Støvler
NOK 1,442  NOK 1,156
Du får 20% avslag
Kids Timberland Brun Med rød med hvite Boots

Kids Timberland Brun Med rød med hvite Boots
NOK 1,238  NOK 1,156
Du får 7% avslag
Kids Timber Camouflagecolor Boots

Kids Timber Camouflagecolor Boots
NOK 1,343  NOK 1,156
Du får 14% avslag

Våre utvalgte produkter

Womens 6 Inch Timberland vanntett Boots Pink

Womens 6 Inch Timberland vanntett Boots Pink
NOK 1,302  NOK 1,156
Du får 11% avslag
Mens Chukka Timberland Boots Brown Modell 2013

Mens Chukka Timberland Boots Brown Modell 2013
NOK 1,197  NOK 1,080
Du får 10% avslag
Mens Chukka Timberland Boots Modell 2028

Mens Chukka Timberland Boots Modell 2028
NOK 1,232  NOK 1,080
Du får 12% avslag

Womens Roll -Top Timberland Boots Gul

Womens Roll -Top Timberland Boots Gul
NOK 1,137  NOK 1,072
Du får 6% avslag
Menn Timberland Chukka Yellow Boots

Menn Timberland Chukka Yellow Boots
NOK 1,209  NOK 1,080
Du får 11% avslag
Kids Timberland Svart Hvit Boots

Kids Timberland Svart Hvit Boots
NOK 1,300  NOK 1,156
Du får 11% avslag

Mens Custom Timberland Boots Modell 4024

Mens Custom Timberland Boots Modell 4024
NOK 1,283  NOK 1,165
Du får 9% avslag
Mens Timberland 3- Eye Lug Burgund Pull -Up Sko Gul

Mens Timberland 3- Eye Lug Burgund Pull -Up Sko Gul
NOK 1,249  NOK 1,139
Du får 9% avslag
Kids Timberland Boots Modell 3020

Kids Timberland Boots Modell 3020
NOK 1,293  NOK 1,156
Du får 11% avslag






Upcoming Events

xx/xx/xx:  Special Sale on all products from noon until 3:00 pm!

xx/xx/xx:  Mayor Bob will be on hand for the ribbon cutting ceremony marking the opening of our newest location!

xx/xx/xx:  More stuff!